Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere

Beskrivelse

Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, ble store mengder historisk kildemateriale tilgjengelig for første gang i årene som fulgte. Da KGB-arkivar Vasilij Mitrokhin hoppet av til Vesten med et vell av materiale i 1992, og Stasi-arkivene ble åpnet samme år, fikk vestlige historikere og journalister, men også påtalemyndigheter, alle tiders mulighet til å se på den kalde krigen med et nytt blikk.

I Vest-Europa svermet mange for kommunismen da verden fryktet atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. For flere gikk svermeriet over i dyrkelse, og noen gjorde seg skyldig i svik. I Norge er det mest kjente eksemplet den tidligere arbeiderpartipolitikeren og utenrikstjenestemannen Arne Treholt, som i 1985 ble dømt til 20 års fengsel for spionasje for Sovjetunionen og Irak.

Treholt avviste i sin tid forgjeves anklagene ved å hevde at han var en «brobygger» mellom øst og vest, en betegnelse flere andre på den norske venstresiden som hadde pleid KGB-kontakter, brukte om seg selv.

At Treholt ikke var den eneste KGB-spionen i Arbeiderpartiet, har lenge vært en slags offentlig hemmelighet i Norge. I løpet av de snart førti årene som er gått siden arrestasjonen av Treholt, har det fra tid til annen kommet frem navn på andre personer som forsynte KGB med informasjon, men aldri ble dømt for det. Disse nyhetene har imidlertid bare kommet i små drypp, som deretter raskt er blitt glemt i offentligheten. Noe ekko har sakene ikke fått, og ingen har trukket linjen mellom dem.

Arkivene som ble tilgjengelige etter Sovjetunionens fall, åpnet også for å komme til bunns i hvor mange andre nordmenn som svek. Men blant norske historikere og journalister har interessen for slike undersøkelser vært påfallende liten. Hvorfor?

Svaret kommer fra den kjente norske forfatteren Alf R. Jacobsen i hans nye bok «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere», som Document Forlag snart skal gi ut: Den norske venstresiden, og da i særdeleshet Arbeiderpartiet, har hatt for mye å skjule og har derfor brukt makt for å forhindre at det blir kastet lys over denne delen av Norges nyere historie.

I denne boken gir Alf R. Jacobsen oss navnene på dem som beveget seg på grensen eller krysset den i sitt forhold til Sovjetunionen. Leserne har mange store overraskelser i vente. Forfatteren gir selv en smakebit av bokens innhold i disse spaltene i dag. Einar Førde er bare en av mange sentrale skikkelser i AP i det 20. århundre som i beste fall oppholdt seg i legitimitetens grenseland mens de ble kultivert og smigret, i verste fall også vervet, av KGB.

Det er stort for Document å utgi en av Norges mest kjente forfattere, og det gir oss nesten gåsehud å bidra til å fylle det største hullet i nyere norsk historie, som det også viser seg er et lite hull i den internasjonale etterkrigshistorien.

Alf R. Jacobsen, som har unik innsikt i norsk etterretningshistorie, har samlet stoff til dette storverket gjennom hele sitt virke, og selv om noen detaljer er å finne i hans tidligere forfatterskap, er det mye materiale som offentliggjøres for første gang – og her er det mange brikker som faller på plass.

Forfatteren går helt tilbake til Komintern og den første tiden etter den russiske revolusjon for å trekke opp en historisk linjen som går helt frem til nyere tid. Bildet som denne linjen skisserer, er ikke noe pent syn. Arne Treholt kom fra en flokk, for å bruke en tidsriktig metafor. Amerikansk og britisk etterretning kan umulig ha hatt høye tanker om Norge som alliert gjennom den kalde krigen. Når du har lest denne boken, vil du neppe ha det selv heller.

Denne boken kunne vanskelig ha kommet ut på noe annet norsk forlag enn Document, og det er slett ingen selvfølge at en slik bok kommer ut overhodet.

Da Vasilij Mitrokhin og den britiske historikeren Christopher Andrew skrev en bok om norske politikeres forhold til KGB for tjue år siden. Boken kom aldri ut, og offentligheten er aldri blitt ordentlig orientert om hvorfor den ble stanset.

Alf R. Jacobsens storverk er uunnværlig ikke bare for alle historieinteresserte, men også for alle som vil forstå norsk politikk i dag.

Den kalde krigen er nå historie, og boken er ikke noe korstog mot dagens arbeiderparti, selv om AP helst aldri ville ha sett den utgitt. Men de menneskelige skavankene som utleverte Norge til et totalitært regime, er ikke borte. Denne boken reiser uunngåelig spørsmålet om hvordan norsk utenrikspolitikk skader oss i dag.